Reinens vandring former kultur
Vår samiske kultur har endret seg gjennom tidene, men reinen og reindrifta er fortsatt like betydningsfull.
Reinen er Skandinavias eldste hjortedyr. Den har vært her siden isen dro seg tilbake etter den siste istidens slutt og var det viktigste byttet for de første menneskene i de isfrie områdene. Tidspunktet for når reindriften oppstod er ukjent, men da reinen begynte å utgjøre grunnlag for samisk kultur, ble den en viktig del av vårt liv. Mye av vår livsstil og kultur er formet av reinen, reindrift og natur. Reinen kan gjøre omfattende forflyttinger i løpet av et år, noe som i stor grad styres av tilgangen til føde, som varierer med årstidene. Den består av burhvieh, lav, kraesieh, gress, sjædtoeh, urter, hïngsh, lyng og goebperh, sopp.
Reinens beiteområder er vidstrakte
Reinen er et vanedyr og tar ofte de samme vegene under sine forflytninger, år etter år, der det er mulig. Naturlige instinkter som å få sin kalv, miesie, på samme sted som tidligere, påvirker vandringen. Både årstider og vær påvirker vandringene. Når det er varme så søker reinen seg til svalere områder, for eksempel opp på høyfjellet. Ved snøfall og harde vinterstormer kan den søke beskyttelse mot været i skogen. Beiteområdene er ofte vidstrakte og reinens vandringer ble etablert lenge før nasjonsgrensene ble fastsatt. I dag påvirkes reinens flyttemønster også av oss mennesker og samfunnets inngrep, som vindkraftutbygginger, turisme, veier og andre utbygginger.
En levende næring i hele det sørsamisk området
Reindrift er en levende næring i hele det sørsamiske området, både på den norske og på den svenske siden av landegrensen. Vår livsstil med reinen fortsetter selv om den har forandret seg over tid. Det viktigste produktet fra reinen i dag er kjøttet. Hos reindriftsfamilier har reinkjøtt alltid hatt en uvurderlig betydning. I løpet av høstmånedene er det tid for slakt der den største mengden av kjøtt går til salg. Kjøtt til husbehov fryses inn og en del konserveres tradisjonelt gjennom salting, tørking og røyking, til gejhkiebearkoe, tørrkjøtt, og soevesbearkoe, røykakjøtt.