Fangstgrop, gedtiegropte, sarvenkråave, sarvon gråvoh 

En fangstgrop er en gravd grop for fangst av ville dyr, vanligvis elg eller villrein. Det er den vanligste kulturminnetypen i Skandinavias innland.  

I Jämtland finnes den største konsentrasjonen av fangstgroper, med ca. 14 500 registrerte. De har blitt brukt fra Steinalderen og frem til andre halvdel av 1800-tallet da de ble forbudt ved lov. Fangstgroper forekommer både som enkelt anlegg og organisert i lange rekker, såkalte fangstgropsystemer. Noen ganger kan et slik system bestå av over 100 groper og strekke seg over flere kilometer. Plasseringen av gropene ble gjort i større eller mindre pass der dyrene naturlig trekker, eller i andre områder der dyrene har faste trekk.  

Fangstgopene har fremst blir brukt for å fange elg og villrein. Sørsamisk har mange ord for fangstgrop, noen av ordene presiserer hvilket dyr det er som man ønsker å fange i dem, for eksempel sarvenkråave og sarvon gråvoh som begge betyr elggrop. Ulv har også blitt fanget i en egen type grop. I noen få tilfeller finnes det også eksempel på at man har brukt lignende groper for å fange rev eller bjørn. 

I skogsområdene fantes det ofte et gjerde som styrte byttedyrene mot åpningen over gropen. Gropene ble gravd 1,5 – 2,5 meter dype og var det var ofte en rektangulær boks i bunn av gropen som gjorde det vanskeligere for dyret å komme seg opp. Selve gropen ble dekket med ris og kvister for å skjule den for dyrene.  

Noen fangstgroper ble anlagt i rullesteinsfelt, spesielt til fjells. Gropen har da vært fint oppmurt til bakkenivå. Ennå i dag kan det falle dyr ned i slike groper. I fjellområdene over tregrensen ble oppstablede steiner, som varder satt for å styre og skremme dyrene til gropene. I en del fangstgroper har man funnet rester etter spydspisser, men i de fleste gropene virker det som at dyrene ble fanget levende og først avlivet når jegerne kom for å undersøke gropene.