Offerplats, sjïelesijjie, vero

I den samiske kulturen finnes det mange forskjellige slags offerplasser og mange stedet viet til ofre.  

Sjïelesijjie er for øvrig ikke det eneste ordet som brukes for offerplass i det sørsamiske språket. Vero er for eksempel et annet ord som betyr det samme, og blir beskretvet i Kristoffer Sjulssons minnen. At det finnes en stor variasjon på offer antydes også av de mange ord som finnes i det samiske språket for dem. Offerhandlinger handler ofte om å gi noe tilbake og beholde lykken med det du får fra moder jord, et takkeoffer. For de som vil, finnes alltid grunn til å ofre. Det kan være fordi det går bra, fordi det går dårlig, for å opprettholde balanse og for fremtiden. Tidligere ble kanskje det vanligste offeret gjort til ildstedet i form av noe mat eller drikke, en tradisjon som lever videre hos enkelte også i dag.

Den vanligste typen offer ser ut til å ha vært forskjellige typer mat

Grovt forenklet kan det sies at det finnes to typer offersteder. Private, eller for familien, samt offersteder av kollektiv karakter, der det har blitt ofret både i en gruppe og individuelt. Den vanligste typen offer ser ut til å ha vært forskjellige typer mat, som kjøtt, ost av reinmelk, fisk, blod m.m. Andre typer ofre som har funnet sted enkelte ganger, kan ha vært i form av metaller, smykker, pilspisser, kuler og mynter. I noen tilfeller har hele dyr blitt ofret, alt fra rein, ulike ville dyr og fugler, husdyr som kyr, sauer, geiter, hunder, høner eller hester. Ved noen arkeologisk undersøkte offersteder er det dessuten gjort funn av bjørnekranium og reinsdyrhorn. 

En sjïelegierkie, offerstein, består ofte av en spesiell stein som gjerne er delt i to eller flere deler, og som befinner seg på riktig sted i landskapet. Et tseegkuve – reinsdyroffer eller et tseegkuvesijjie – reinsdyroffersted var vanlig forekommende, og ble praktisert blant enkelte reindriftssamer langt fram i tid. Det nevnes flere varianter på hvordan selve ofringen gikk til. Det var vanlig at den ble praktisert ved siden av familiens gamme, og besto av at et måltid med en hel rein ble foretatt sammen. Etter måltidet ble beinene satt tilbake i anatomisk rekkefølge i den steinringen der reinen tidligere hadde blitt slaktet. Andre offersteder foregikk i groper, eller såkalt sjïeleboerne – offergroper, eller i kalde vannkilder. 

Samfunnet utenfor trykker på og kunnskapen blir stille 

Det virker som at det har vært vanligst å ofre ulike typer av mat. Offerplassene er noe som har interessert de som har stått utenfor det samiske samfunnet, for eksempel forskere og prester, men for å forstå tradisjonen med offer kreves det en god forståelse for samfunnet som helhet. Etter 1700-tallet har mange av de samiske måtene å se på og oppfatte verden fått det stadig vanskeligere å komme til uttrykk. Hovedårsaken er sannsynligvis at den samiske forståelsen av verden er blitt undertrykt av en stadig sterkere kristen kultur og verden, med sine tilhørende synspunkter på rett, galt, synd, skam og hedenskap. Der alt fra sang, dans, tradisjonelt hellige feiringer og andre kulturelle uttrykk har blitt undertrykt på alle områder hvor den kristne læren har fått et sterkt fotfeste. Av den grunn har de samiske tradisjonelle ideene og synspunktene gradvis blitt tvunget til å gå fra å bli ventilert kollektivt og åpent blant medlemmer av samfunnet til å bli diskutert i små grupper, i familien eller bare mellom individuelle individer og ved visse anledninger. I dag finnes ingen utbredt kollektiv fellesopplevelse eller et felles bilde av samfunnets offertradisjoner fram til senere tid. I hvert fall ikke i den grad at noen føler seg i stand til å stå opp med det åpent. Møter og samtaler viser imidlertid at det er mye lokal kunnskap om dette og i varierende grad. Noe av kunnskapen har også overlevd gjennom støtte i tradisjoner, stedsnavn, gjennom reindrift og i samiske ord og uttrykk.